"Omtent 300 Alen østenfor Bolsøe kirke staaer paa en liden lav houg en, 8 Alen lang, smal og tynd Bautasteen, ved hvis østre side er en stor kæmpehoug og rudera af tvende Bygninger. Paa en smal Ryg eller Brink, som strekker sig mod øst, og er fra Stenen omtrent 400 Alen lang, ligger i een linje 5 smaae Kæmpehouge og 3 Skibshouge, hvoraf den ene er 36, den anden 30, og den tredie 20 Alen lang, Alle forsynede med en ramme af kampestene om foden."

Slik beskriver Lorentz Diderich Klùwer Trollpila og miljøet rundt den i boka "Norske mindesmærker,.." fra 1823. Bautasteinen skal ha stått på en liten haug, sannsynligvis en liten gravhaug. Det skal ha vært flere synlige gravminner i form av runde gravhauger og langhauger (skibshouge) på ryggen. Plasseringen er svært sentral og bautasteinen og gravhaugene har vært godt synlig i fra sjøen både nord og sør for Bolsøya. Bautasteiner og gravhauger ligger ofte knyttet til sentrale skipsleier eller vegfar og innsyn til og utsyn fra disse er et sentralt poeng bak plasseringen. Bautasteiner står ofte på gravfelt, men hva representerer egentlig bautasteinene?

Hva er en bautastein?
Trollpila skal ha stått på en liten haug, sannsynligvis en gravhaug. Selve ordet bautastein stammer fra det norrøne ordet bautaðarsteinn, som forklares som en stein man stikker eller støter ned (Fritzner I: 119). En kan derfor si at en bautastein er en stein som er reist på kant og stukket ned i jorda. Svært få områder ved bautasteiner er faglig undersøkt og ofte er steinene fjernet eller omplassert. I de få tilfellene hvor det er gjort utgravninger ved bautasteiner synes disse å være markører for enkle branngraver fra eldre jernalder. Skriftlige kilder kan gi oss et innblikk i hva slags betydning bautasteinene som Trollpila har hatt. Slike kilder er Snorres Eddadikt og Heimskringla. Når Snorre skriver i den kristne middelalderen om en førkristen norrøn kultur og religion 200 år tilbake i tid, byr dette på et kildeproblem. Likevel er det grunn til å tro at kildene sier noe om bautasteinenes funksjon. I Eddadiktet Håvamåls strofe 72 heter det:
Son er kjærfengd etter at faren fór. Sjeldan bautasteinarnær brauti stend,utan frendar fekk reist dei.

I Ynglinge-saga gis en annen beskrivelse av bruken av bautasteiner:
Til minne om stormenn skulle folk gjøre en haug, og etter alle slike menn som det hadde vært manns mot i, skulle de reise bautasteiner (Hkr 9; 18).

De tidlige skriftkildene forteller oss at steinene ble reist til minne om døde personer – både langs veier og på eller ved graver. En undersøkelse av bautasteiner på Sunnmøre (Knutzen 2004) bekrefter det som står i de skriftlige kildene, da plassering nettopp ved veier og langs skipsleia er gjennomgående. Dessuten står langt de fleste bautasteinene i tilknytning til graver eller gravfelt, hovedsaklig fra eldre jernalder, men også fra yngre jernalder. Gjennomgangen av bautasteinene i Sunnmørsregionen viste at de kan ha hatt mange funksjoner i tillegg til å markere graver. På samme måte som gravhaugene kan bautasteiner ha markert eiendomsrett i forhold til odel ved å knytte bånd mellom en slekt og dens forfedre. Enkelte steiner markerte gamle gårdsgrenser og representerte kanskje også en slags advarsel mot å overtre annen manns territorium. Dette kan ha vært motivet bak å plassere bautasteiner rett ved skipsleia. Markering av odels- og eiendomsrett var samtidig en måte å demonstrere sin makt på. Til sist kan bautasteinene ha vært uttrykk for religion – i førkristen tid en fruktbarhetsreligion. Kanskje var det bare tilhengere av de norrøne fruktbarhetsgudene Njord eller Frøy som fikk reist bautasteiner på gravene sine?

Runesteinen
Runesteiner er reiste steiner med runeinnskrift som inngår i samme tradisjon som bautasteinene, men der de fleste ble reist i yngre jernalder, d.v.s. fra 750 – 1030 e.Kr. En svensk studie viser at de fleste inskriftene kan kobles til odelsrett (Sawyer 2000). Innskriftene følger ofte en fast formel, som f.eks. på Kulisteinen fra Smøla:
Tore og Hallvard reiste denne steinen etter ..Ulv..
Tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge..
Dette kan leses som et arveoppgjør hvor de to brødrene overtar arven/odelen etter sin far. Ved å reise steinen ble brødrenes krav til gården synliggjort. Da man på 1000 – tallet gikk over til en kristen gravskikk, forsvant muligheten til å markere odelsrett gjennom gravhauger. Det later likevel til at bauta- og/eller runesteiner fortsatt ble brukt i en slik sammenheng.

Trollpila
Navnet Trollpila kan man forstå ut i fra formen på steinen. Etter tradisjonen skal Trollpila ha blitt kastet hit ved innføringen av kristendommen. Etter oppføring av kirka på Bolsøya skal ei trollkjerring i Skålafjellet ha blitt så irritert over lyden fra kirkeklokkene at hun kastet ei steinpil etter kirka. Steinpila bomma og ble stående her. Enten Bautasteinen er en gravmarkør, er kastet hit av ei trollkjerring fra Skåla, eller har en annen forklaring så er den et viktig kulturminne og med en høyde av 5,1 meter er den en av Norges høyeste bautasteiner.

Skrevet av Ragnar Orten Lie.

Litteratur:
Fritzner, J. 1867. Ordbog over Det gamle norske Sprog. Første bind. A – HJ. Universitetsforlaget.
Hkr = Heimskringla. 1979. Den norske bokklubben. 1999.
Knutzen, T. 2004. Bautasteiner på Sunnmøre. En analyse av steinenes betydning og funksjon.
Upublisert hovedfagsoppgave ved Universitetet i Bergen.
Sawyer, B. 2000. The Viking Age Rune-Stones. Custom and Commemoration in Early Medieval Scandinavia. University Press. Oxford.