Lohengrin-sjokoladen

Lohengrin-sjokoladen
Tittel:
Lohengrin-sjokoladen
Opphavsperson:
Bjørn Vidar Johansen, Kulturminneåret 2009
Beskrivelse:
<p>Den lå i en eske på disken. Avlang, rett på midten og med en runding i hver ende. Som et tegneseriekjøttbein innepakket i blankt sølvpapir. Hun kjente smaken i munnen. Mørk, litt stram sjokolade. Søt romkrem inni. Det beste var å spise den på høykant, kjenne den lyse kremen på tungen først, spare sjokoladen. Hun så den hver gang hun hadde syklet til butikken. Lange blikk mot esken, oppfordrende blikk til de voksne. Vanligvis - ingenting. Men når det skjedde, når den blanke sjokoladen ble lagt frem, da ble landhandelen i sørlandsbygda fylt av forventning. Navnet var sagt. Dette rare, fremmede navnet som var gymnastikk for tunga: Lohengrin.<br> &nbsp;</p><h3>Opera og enerett</h3><p>Sjokoladen ble først lagt fram for salg i Nationaltheatret i Kristiania (Oslo). De første par årene ble den kun solgt der. Det var på den tiden det også ble oppført operaer i teatret. Sjokoladefabrikken Freia fikk i 1911 eneretten til alt sjokoladesalg i huset. Begivenheten ble markert med et helt nytt produkt, oppkalt etter og lansert sammen med oppsetningen av Richard Wagners opera Lohengrin. En langvarig assosiasjon mellom Lohengrin-navnet og sjokolade var født. Freia tok ingen sjanser med sitt nye prestisjeprosjekt - Nationaltheatrets arkitekt, Henrik Bull, ble engasjert til å tegne både selve sjokoladen og emballasjen.</p><h3>Arkitekt i sjokolade</h3><p>I dag er Bull kanskje mest kjent for sine bygninger og Finansministerens kontor. Men Henrik Bull var også en mangfoldig formgiver. Han designet møbler, lamper, servise, sølv, bokinnbindinger, mynter, politiuniformer og altså - sjokolade. Lohengrins hoveddekor er to stiliserte roser i hver ende. Sjokoladen er preget av den nordiske nybarokke stilen som var begynt å komme på moten i 1911. Vi ser fremdeles sterke trekk av jugendstil og hint av nasjonalromantisk ornamentikk. Tynt sølvpapir fremhever den spesielle kjøttbeinformen. Et magebelte i papir på midten fungerer som etikett.<br> &nbsp;</p><h3>Klassiker i endring</h3><p>Selve sjokoladen har blitt noe forenklet siden 1911. I et redesign ganske nylig droppet Freia de tidstypiske bordene på etiketten og fikset på bokstavene. Fy! Sølvpapiret har derimot bestått, og hovedpreget er heldigvis intakt. I likhet med annen emballasje og produkter som har overlevd gjennom generasjonene er Lohengrin en del av vår felles norske minnebank. Den er “bestemorssjokoladen” som har fulgt oss i snart hundre år. Den er en felles referanse, diskuteres flittig i sjokoladeforum på internett og har blitt en designklassiker, tross justeringer og fjerning av Bullske border.<br> &nbsp;</p><h3>Et truet kulturminne?</h3><p>Min mor, derimot, sykler ikke lenger til butikken. Lohengrin fremkaller kanskje ikke lenger den samme ekstasen i hennes pensjonisttilværelses daglige overflod som i barndommens knappe etterkrigsår. Men hun pusher Lohengrin på oppvoksende generasjoner. Måtte den også få sin plass i deres kulturelle minnebok - og ikke ende som et truet kulturminne.</p><p><em>Om forfatteren:</em><br> Bjørn Vidar Johansen er kunsthistoriker. Han har arbeidet med museumsformidling siden 1990-tallet og er i dag ansatt ved Museum for universitets- og vitenskapshistorie, Universitetet i Oslo.&nbsp;<br> &nbsp;</p>
Emne:
Arkitektur(1), Design og formgjeving(18), Kultur og samfunn(23), sjoklade, lohengrin, nationaltheateret, godteri
Fylke:
Norge
Kommune:
Norge
Språk:
no
Tilbyder:
Kulturminneåret 2009
Tilbyder:
Arts Council Norway
Date Created:
2014-10-15
Vis i opphavleg kontekst