Tiden - lokaltid og verdensstandard

Tiden - lokaltid og verdensstandard
Tittel:
Tiden - lokaltid og verdensstandard
Opphavsperson:
Marie Skoie, Kulturminneåret 2009
Beskrivelse:
<p>Loven om norsk normaltid ble vedtatt i 1894. Den skulle sette punktum for bruken av lokale tider og erstatte dem med én nasjonal klokketid. De lokale tidene hadde variert med en time og 47 minutter fra ytterst i Sognefjorden til Vardø.</p><h3>Telegraf- og jernbanetid</h3><p>Parallelt med lokaltidene, ble fellestid benyttet ved telegrafstasjonene. Da den første telegraflinjen ble åpnet i 1855 mellom Kristiania og Drammen fulgte telegrafen Københavntid. I 1866 gikk man over til Kristianias lokaltid ved alle stasjonene. Tidssignaler ble sendt fra Observatoriet. Egne jernbanetider brøt også med lokaltidene. Togene fulgte for eksempel Kristianiatid fra Østbanen til Trondheim. Tog fra Vestbanen fulgte Drammens tid som var fire minutter etter Kristianiatid. Togene fra Bergen og Stavanger fulgte lokaltiden i disse byene, som begge steder var 22 minutter etter Kristianiatid. Almanakkens opplysninger om tidsforskjellene mellom de største byene var viktig reisefølge. Det finnes eksempler på lommeur med to minuttvisere for reisebruk fra denne perioden <strong>i</strong>.</p><h3>Internasjonalt spørsmål</h3><p>I USA stilte man klokken 200 ganger fra Washington til San Francisco inntil Standard Railway Time ble innført med fire tidssoner i 1883. Året etter inviterte initiativtakeren, jernbanedirektør Sir Sandford Fleming, til en internasjonal meridiankonferanse. Diskusjonene her dreide seg om et verdensomspennende tidssonesystem som kulminerte i en dragkamp mellom England og Frankrike før nullpunktet havnet i Greenwich øst for London <strong>ii</strong>.</p><h3>Motstand i Norge</h3><p>I 1885 lanserte stortingsrepresentant Otto Blehr ideen om én tid i Norge av hensynet til de nye kommunikasjonene. Han møtte sterk motstand på Stortinget også fra jernbanekomiteen og fra fagkomiteene nedsatt i universitetsmiljøene. Med få unntak var det stor bekymring for at forskjellene mellom lokaltid og normaltid ville bli for store. Representantene mente at folk flest ikke hadde problemer med lokaltidene. Dampskipstrafikken som for det meste seilte nord- eller sørover dominerte dessuten transporten. Amtmannen i Lister- og Mandal uttalte at man der ”i det Længste vil benytte Lokaltiden i de daglige Forretninger, omend en Fællestid skulde blive vedtaget” <strong>iii</strong>. Fire ulike forslag til normaltider ble utarbeidet i forsøk på å gjøre overgangen fra lokaltid til normaltid minst mulig. Det mest kompliserte forslaget bestod av fem tidssoner innenfor landets grenser med 15 minutters tidsforskjell mellom hver sone.</p><h3>Tiden ble normal</h3><p>I 1893 ble spørsmålet om normaltid på nytt foreslått, denne gangen av astronomiprofessor Hans Geelmuyden <strong>iv</strong>. Siden spørsmålet sist var oppe hadde blant annet Danmark og Tyskland standardisert tiden. Norge var nå det eneste landet som tilhørte lengdegraden 15 grader øst som ikke fulgte mellomeuropeisk tid. Den svenske normaltiden, innført i 1879, falt praktisk talt sammen med denne. Turisttrafikken hadde også tiltatt fra 1880-årene. I september 1893 åpnet mellomrikstelefonforbindelsen mellom Stockholm og Kristiania og i februar 1894 ble en Rikstelefon foreslått etablert. Bergensbanen og Sørlandsbanen fikk samme vår bevilget penger til videre utbygging, noe som ville binde Øst- og Vestlandet sammen. Den nye holdningen til normaltid kan tilskrives raskere og mer sammenhengende kommunikasjoner, men representantenes mentale kart må også ha blitt utvidet da loven enstemmig ble vedtatt juni 1894.</p><p>Lengdegraden 15 grader øst for Greenwich gjennomskjærer bare et kort stykke norsk jord. Den går gjennom Langø i Vesterålen, før den litt øst for Bodø fortsetter inn i Sverige og derfra gjennom Tyskland, Østerrike og Italia. Folketyngden i Norge ligger vest for denne. Her skulle man stille klokken frem for å få normaltid. Det er sannsynlig at gammel og ny tid ble brukt side om side til langt ut på 1900-tallet. På Stangedialekt ble det for eksempel skilt mellom lokaltid og sænn tid eller ætter bygda og ætter ba`an.&nbsp;<br> &nbsp;</p><p><em>Om forfatteren: </em><br> Marie Skoie er historiker. Hun tok hovedfag i 2002 med oppgaven ”Da tiden ble normal” og arbeider i dag ved Nasjonalt medisinsk museum, Oslo.&nbsp;<br> &nbsp;</p><p><strong>i</strong> 1847 ble et lommeur i gull laget av benjamin Lewis Vulliamy. På innsiden av urkassen er det gravert inn en oversikt over tidsdifferansen mellom Greenwich Mean Time (som den engelske jernbanen fulgte) og en rekke steders lokaltid. De to minuttviserne kan stilles hver for seg. Uret befinner seg i The National Maritime Museums samling i London[CH 616] <br><strong>ii</strong> Dagbladet 14/10 1884, nr. 350, s. 1.<br><strong>iii</strong> St. prp. nr. 55 1887, s. 3.<br><strong>iv</strong> Hans Geelmuyden (1844-1920) ble observator i 1867. I 1890 overtok han embetet som professor i astronomi og bestyrer av observatoriet etter professor Fearnley. Han redigerte Almanakken for årene 1892-1920 og var formann i Den norske Gradmålingskommisjonen 1890-1919. Biografisk leksikon 1925.<br></p><p>&nbsp;</p>
Emne:
Kultur og samfunn(23), Natur, teknikk og næring(28), samferdsel, lover, standard, standarder
Fylke:
Norge
Kommune:
Norge
Språk:
no
Tilbyder:
Kulturminneåret 2009
Tilbyder:
Arts Council Norway
Date Created:
2014-10-15
Vis i opphavleg kontekst